EUs tredje markedpakke utfordrer nasjonen

Kamerater – godtfolk!

EU's tredje markedspakke utfordrer oss som nasjon.

Og den utfordrer Arbeiderpartiet.

Jeg har fått med meg at noen ønsker

å gjøre debatten om EU's tredje markedspakke

til en EØS-debatt.

Som EU-motstander og EØS-entusiast

vil jeg ønske de som holder på med det lykke til.

Jeg mener det er uklokt av to grunner.

Det ene er at dette ikke er en EØS-debatt.

Det er fullt mulig å si både JA og NEI til ACER

innenfor rammen av EØS-avtalen.

Det andre er at nasjonal og offentlig kontroll over vannkrafta er et altfor viktig spørsmål

til at vi kan rote oss bort i andre uenigheter.

Vi har valgt EØS-avtalen som vår tilknytningsform

til et Europa som har samlet seg i en økonomisk union.

Det var et klokt valg – ja det er et klokt valg.

Selv om det også byr på noen utfordringer.

En eksportnasjon som Norge

må ha adgang til våre viktigste markeder.

Det vet vi alt om i eksportfylket Nordland.

Det vet dere alt om i Mosjøen – i industribyen midt i Norge.

For Arbeiderpartiet er noen prinsipper hellige.

Ett av dem er at de store ressursene tilhører fellesskapet.

Fisken i havet, olja på sokkelen og vannkrafta vår.

De er selve grunnlaget for vår eksistens her på berget.

Som folk kom vi hit på grunn av fisken,

og vi har levd av den i årtusener.

Vårt første eksportprodukt var tørrfisken.

Deler av landet vårt – i alle fall Bergen - ble rikt av den for flere hundre år siden.

Med vannkrafta kom velstanden. Industrien.

8-timersdagen, ferien og folketrygden.

Det velferdssamfunnet vi er så stolte av.

Og med olja kom rikdommen.

Ikke fordi det ble slik av seg selv.

Men fordi vi utviklet en politikk i landet vårt

som slår fast at de store ressursene tilhører fellesskapet

og skal komme hele folket til gode.

En fiskeripolitikk med havressurslov og deltakerlov.

En oljepolitikk som la grunnlaget for ei ny næring

gjennom petroleumsloven.

Og en energipolitikk som startet med de Castbergske lover.

Fordi vi tok nasjonalt grep om de store ressursene.

Og fordi det fortsatt finnes et flertall på stortinget

som mener at de store ressursene skal tilhøre fellesskapet.

Hvordan skal vi forholde oss til ACER?

Jeg tilhører dem som mener vi må si nei.

Men det sikrer ikke et nei til utenlandskabler.

Det sikrer heller ikke et nei til private kabler.

Et flertall på stortinget kan gi grønt lys for dette

– uavhengig av ACER.

Jeg vil si det slik:

På samme måte som ytterste høyrepolitikk

er en større trussel mot det seriøse arbeidslivet

vi i arbeiderbevegelsen har kjempet fram enn EØS-avtalen er,

er energipolitikken til Søviknes og Erna Solberg

en større trussel mot norske industriarbeidsplasser

enn ACER alene.

For Arbeiderpartiet er det viktigste nå å sikre

- Nasjonal kontroll over kraftressursene

- Nei til suverenitetsavståelse

- At norske myndigheter skal bestemme hvordan krafta disponeres

- Et lovfestet offentlig eierskap (2/3) til kraftproduksjonen og infrastrukturen

- Et nei til private utenlandskabler

- Og en stans i utbygging av nye kabler til vi har høstet erfaring med de som bygges

Dette jobber vi med i stortinget nå.

Vi vil forsøke å bruke denne saken

til å binde opp norsk energipolitikk i framtida.

Det lobbyeres kraftig fra mange hold,

så nå trengs tydelige stemmer.

Fra industrien, fra fagbevegelsen, fra industrisamfunnene

og fra alle som er opptatt av eierskapet til vannkrafta vår.

Partiene på venstresida har aldri vært enige

om alt som har med vannkraft å gjøre.

Vi har hatt store diskusjoner om alle utbygginger.

Det har vært massiv motstand mot utbygging fra våre venner.

Og Arbeiderpartiet har fått mye juling for vår linje.

Det må vi la ligge nå.

Når jeg likevel nevner det er det for å beskrive

det eierskapet og det ansvaret vi kjenner på

når vi diskuterer akkurat vannkraft.

Vi sto ikke i disse kampene for å skusle det bort senere.

Jeg er glad for å være her i dag.

Og jeg er glad for at vi er så mange.

Og jeg har ei klar oppfordring til dere.

Denne kampen må vi stå i lag om.

Det viktigste vi skal bruke den grønne energien vår til

er å varme opp husene våre og bygge industri.

Industri i Norge.

Der kraftoverskuddet finnes.

Og elektrifisere fergene våre.

Sånn skal vi komme oss gjennom det grønne skiftet.

Det er resultatet til slutt som teller.

Dette skal vi klare.