Mona Nilsen

Stiller høyresiden til valg på politikk for 2021 eller 1970?

KrF vedtok på sitt landsmøte at pårørende som har omsorgsoppgaver for sine eldre skal få kontantstøtte på 7000 kroner i måneden, for å ivareta disse

Det er hårreisende, men dessverre, typisk angrep på likestillingen fra høyresiden i norsk politikk. Dagens regjering har vist oss flere ganger hvor mye de ønsker å gå tilbake til 70-tallets likestillingspolitikk, dette vedtaket er bare et av mange som vil bidra til å ta utviklingen feil retning.

Hva er det de borgelige partiene undergraver med sin politikk?  

Jo de undergraver kampen for likestilling, gode helse- og omsorgstjenester, et trygt arbeidsliv og en pensjon å leve av!

Dette handler om likestilling i aller høyeste grad. Det er kvinnene som i dag jobber mest ufrivillig deltid og taper på pensjon. En slik kontantstøtte og forventning om at pårørende skal ta på seg rollen som omsorgspersonell, er atter en bekreftelse på at høyresiden ikke prioriterer å få flere kvinner i heltidsstillinger og inn i et anstendig arbeidsliv.

Hva skjer videre, for dem som jobber deltid og mottar kontantstøtte for å være omsorgspersonell for sine eldre? Vi får en ny generasjon pensjonstapere.

Slike ordninger koster også penger. Dette forslaget alene vil koste 900 millioner. Dette er penger som vi i Arbeiderpartiet mener heller skal gå til hele, faste stillinger og en styrket helse- og omsorgstjeneste. Det blir flere eldre, dermed øker behovet for flere heldøgns omsorgsplasser, avlastning og flere helsearbeidere. Dette er tilbud vi vet det vil trengs mer av, da er det også riktig å prioritere pengene til disse.

Vi trenger flere varme hender i helse- og omsorgstjenestene, vi trenger kompetanse og kvalitet. Det er en trygghet for tjenestemottakere og pårørende at helsepersonellet er trygge og kompetente i sitt arbeid. Som pårørende, er det godt å vite at våre kjære er i de beste hender.

Å innføre en slik kontantstøtte er også urettferdig for de pårørende. Veldig mange pårørende ønsker å passe på og hjelpe sine nære, men vi som politikere kan ikke være de som forventer det av de. Det et slikt vedtak gjør er å skape et press på de pårørende som alt står i vanskelige situasjoner og viser mistillit til de utdannede og ansatte i helse og omsorgssektoren.

I dag er det slik at de pårørende yter store deler av omsorgsoppgavene for de eldre. Det er viktig å huske på at de aller fleste pårørende ønsker å bidra og hjelpe. Vi i Arbeiderpartiet mener det finnes andre måter å løse utfordringene på i helse og omsorg, uten at ansvaret skal falle på de pårørende. De skal kunne ha full tillit til de ansatte og den omsorgen de gir til deres nære, mens de selv skal kunne få være akkurat det de skal være, pårørende. Men da må vi begynne i rett ende.

Vi må løse tidsklemma og styrke helse- og omsorgstjenestene. Dette må vi gjøre med ordninger knyttet opp mot arbeidslivet som omsorgsdager. Vi må prioritere penger til dagtilbud og aktiviteter for de eldre, flere heldøgns plasser, avlastning og et anstendig arbeidsliv for dem som jobber innenfor helse og omsorg. Vi tror på at disse sammen med andre løsninger vil kunne styrke helse og omsorgssektoren og sikre både gode tjenester og folk i arbeid.

For Arbeiderpartiet er det helt klart: pårørende skal få være pårørende. Staten skal ikke pålegge pårørende et ansvar eller en forventning om å være omsorgspersonell for sine eldre, den oppgaven skal vi ha tiltro til at våre dyktige ansatte klarer å gjøre.